Mona og Emilie ble venninner når de traff hverandre via Aktiv for epilepsi på et arrangement. Mona gikk forsiktig bort til Emilie hilste på KollenOpp 2016, allerede da var Mona godt kjent med frivillighets organisasjonen. Hun hadde vært med fra starten av og deltok på første arrangementet året før, i 2015.
Mona har selv ikke epilepsi, men fibromylagi. Dette har vært en stor utfordring for henne, men ved å være i aktivitet, så har dette blitt bedre. Jeg har også utfordret henne på ulike arrangementer, hvor hun ikke hadde helt troen på gjennomføring, men jeg visste hun klarte det, bare hun satt seg et realistisk mål og fokuserte på at hennes mål, var kun hennes.
Emilie var første gang med på KollenOpp 2016, dette var starten på noe som viste seg til å være et meget godt vennskap. Emilie har også deltatt flere ulike arrangementer under Aktiv for epilepsi.
Når det gjelder Emilie, er det meget sterkt sett i forhold til epilepsi. Hun har det selv, hun hadde en bror som gikk bort grunnet det og hun har en datter som også har diagnosen. Allikevel ser hun fremover, trener jevnlig og de siste årene har hun gjort det sammen med, Mona. Den største bragden de har gjort sammen, er å fullføre Birken i 2017. Tiden er ikke viktig, det som viktig er at de motiverte hverandre til å ikke gi opp. De kom syklende sammen inn i Lillehammer og etter dette holdt damene kontakt mer og mer.
De trener sammen i ny og ne, går også på cafe og nylig dro de på jentetur til New York, helt fantastisk. Gjennom 2019 skal de delta på flere arrangement, også uten at jeg er med. De vet de klarer det og alt dette har skjedd, for de traff hverandre ved å ha på seg rosa Aktiv for epilepsi trøye. Jeg tar av meg hatten, bøyer meg støvet og ønsker de masse lykke til på arrangementer i 2019 🙂
Gladhilsen fra @kennethreiss