Som i 2016 dro jeg ned igjen til Idrettsleiren, som blir arrangert for barn og unge. Dette er Norges største idrettsleir og i år deltok 850 barn og unge. Det er barn med større og mindre utfordringer, ja kanskje noen ikke har utfordringer i det hele tatt, hvem vet. -men 20 stk hadde epilepsi, 15 stk hadde tourets syndrom og jeg kunne nevnt mere.
Kom ned på lørdag og startet det hele med å ha et miniforedrag for instruktørene om epilepsi, hva skulle de passe på og hva skulle de gjøre om de kom opp i en aktuell situasjon. Selv hadde jeg i hovedoppgave å bidra med min kunnskap og være tilstede. Instruktørene kunne også ringe meg, om de ønsket å ha meg med på en aktivitet.
Søndagen kom å det gjorde barna også – 850 stykker. Det var telt, campingvogner og bobiler som barna skulle overnatte i. Førstehjelp er avgjørende og dette var noe jeg deltok på og for første gang i livet skulle jeg simulere et epileptisk anfall. Tidligere har jo dette vært unødvendig. For noen ble dette en meget realistisk opplevelse, men en nødvendighet.
Selv hadde jeg en meget god opplevelse av å være der denne uken, spesielt ved å se gleden barn hadde av å være der. Mange var også nysgjerrig på hvem jeg var og hva jeg gjorde der. Hadde flere gode samtaler med de unge, men det var en som utmerket seg spesielt:
En gutt kom bort til meg å spurte hva Aktiv for epilepsi var og om det var meg på bilde (på teltet), jeg bekreftet det og spurte hvor gammel han var. Han var 12, men ble 13. Da sa jeg at han var like gammel som min datter og skulle begynne på ungdomskolen og det blir gøy sa jeg. Umiddelbart sa gutten, NEI. Da spurte jeg hvorfor. Jeg har tourets, er dårlig på skolen og nå begynner vi med karakterer. Jeg sier til gutten; om du mener du er dårlig på skolen, er du helt sikkert god i noe annet, hvilken gruppe er du på? Fotball svarte han. Han spilte også fotball på lag hjemme og sa han var god i fotball… og du har mange venner sa jeg.. ja, sa gutten. Da er du veldig lik meg som jeg var som yngre, svarte jeg han. Jeg var dårlig på skolen, god i bueskyting (en av norges beste faktisk 😉 ) og hadde mange venner, gutten strålte opp. Vet du hva en gründer er, spurte jeg gutten. Han svarte nei, så forklarte jeg det og sa jeg var det, siden jeg hadde startet Aktiv for epilepsi. Vi snakket litt om at man kan klare seg selv om karakterene kanskje ikke er de beste, gutten lyste opp enda mer. Etter 15-20 min kom det noen kompiser av han og hentet han, gutten reiste seg opp og sa; Tusen takk for samtalen og gikk sin vei med kompisene.
Dette var noe som gjorde et sterkt inntrykk og gjorde turen verdt hver en krone, ja for det kostet ikke Idrettsleiren noe at Aktiv for epilepsi kom dit 🙂